sos6501-v13-blogg4

Denne oppgaven tar utgangspunkt i følgende blogginnlegg: http://arnek.wordpress.com/2012/01/26/professor-endrer-laereprosesser-slutter-pa-stanford/. Dette innlegget diskuterer manglende aksept for bruk av moderne digitaliserte hjelpemidler som internett i undervisningssammenheng på universiteter og høyskoler. Blant annet blir det i blogginnlegget henvist til en professor ved Stanford university i USA som har sluttet ved universitetet og startet sin egen blogg tjeneste der han underviser kun gjennom sosiale medier på internett. Dette medfører at studenter fra hele verden kan tilegne seg kunnskapen professoren ønsker å formidle uten at de trenger å måtte reise til USA for å studere dette i en forelesningssal på universitetet.

Det fine med denne formen for undervisning er at det visker ut grenser mellom folk som etnisitet, landegrenser, økonomi etc. Det eneste som kreves for å studere er en PC med noenlunde stabil internett tilgang, nysgjerrighet og lyst til å lære. Det blir gjerne heller ikke stilt krav til hvilken faglig bakgrunn en har for å ta kurset. Det blir knyttet kontakter gjennom blogginnlegg og kommentarer til disse. Nye faglige innfallsvinkler, ideer og problemstillinger er ofte et resultat av denne type samhandling over internett. Oppleste og vedtatte sannheter blir stilt oftere på prøve i diskusjonene som gjerne oppleves mer uformelt. Den hierarkiske respekten studentene har for professorene blir gjerne litt mer tonet ned og en tør komme med de “dumme” spørsmålene som igjen kan sette igang en ny tankerekke både hos lærer og student.

Alt dette er vel og bra, og det bør utfordre etablerte læresteder til å interessere seg for undervisningsformen. Det som kan være utfordringen med mange løse åpne nettverks universiteter er å få dokumentert kunnskapen en tilegner seg til å skaffe seg en jobb eller referanse. Disse åpne “universitetene” er gjerne ikke oppnådd den samme anerkjennelsen som etablerte læresteder. Hvordan skal HR avdelinger klare å skille mellom falske vitnemål og vitnemål fra disse lærestedene? Det vil gjøre det mer krevende for de som ønsker å ansette å kvalitetssikre kunnskapen til de forskjellige søkerne.  De vil gjerne måtte sjekke bakgrunnen til undervisningsleder. Finne ut hvilke publikasjoner og anerkjennelse har han eller hun innenfor sitt fag. Vil etablerte læresteder akseptere vitnemål fra de åpne nettuniversitetene som tilstrekkelig ved opptak til videre studier om det skulle være ønskelig? Jeg mener derfor at etablerte universiteter bør oppfordre til denne typen undervisningsform for å utvikle sitt eget lærested og bidra til verden blir åpnere, og grensene mellom mennesker blir mindre fordomsfulle. Dette kan også bidra til at kunnskapen blant folk i den mindre utviklede del av verden øker og gir disse en mulighet til å bidra til endring.

Det er ingen tvil om at kunnskap er en maktfaktor, og at noen som besitter en kunnskap ikke ønsker å formidle denne uten vederlag. Noen bruker også sin kunnskap om andres manglende kunnskap til å kontrollere og utnytte. Videre kan det komme “åpne universiteter” som gjerne ikke har til hensikt å formidle korrekt kunnskap. Hvordan skal vi kontrollere dette? Hva får dette for konsekvenser for den som søker kunnskap? Ikke alle har gjerne de samme forutsetninger for kritisk vurdering av den kunnskapen som blir formidlet. De som står bak lærestedet kan utvikle metoder som siler kritiske kommentarer og spørsmål slik at ikke alle som deltar får delta i den kristiske diskusjon på lærestedet. Min konklusjon er at åpenhet kan være utfordrende og vanskelig. Det stiller krav til ærlighet både hos den formidler kunnskap og den som søker kunnskap.